Internett vrimler av tilbud, gode som dårlige. Derfor burde nok mange lære seg setningen: Det som er for godt til å være sant – er for godt til å være sant. (itavisen.no 7.11.2005)
Mangelfull samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet - Dokument nr. 3:4 (2007-2008) (riksrevisjonen.no 15.1.2008)
Desto mer informasjon desto lavere legemiddelforbruk Forbruket av antibiotika hos pasientene som fikk muntlig og skriftlig informasjon var en firedel lavere enn hos dem som kun fikk muntlig informasjon (49 versus 63; p = 0,04). Forfatterne mener det er trygt og effektivt at legene deler sin usikkerhet med pasientene. (Brosjyre gir mindre antibiotikaforbruk - Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:565)
P-verdier
Når p (forkortelse for p-verdi) er opplyst å være 0,04, antyder dette at det er 96 % (1 - 0,04= 0,96) sjanse for at funnet er reelt.
Hvordan lese/fortolke en medisinsk artikkel (mintankesmie.no)
Produkt- og tjenesteanalyse
For produkter og tjenester, som man ikke har detaljerte kunnskaper om, kan det være fornuftig å gjøre en forenklet eller fullstendig analyse (dekonstruksjon) av den informasjon som formidles, dvs. forsøke å lukke det såkalte know-do gap.
For produkter og tjenester, som det mer eller mindre tilfeldig reklameres for via internett osv., er det ofte tilstrekkelig å gjøre et enkelt søk på internett for mulig å kunne ta rede på om forbrukernes erfaringer er i tråd med det som er lovet i reklamen.
Når det gjelder såkalte legale (legemider) eller illegale substanser (rusmidler), som ofte har et relativt stort potensiale for mulige alvorlige eller dødelige bivirkninger, er det ofte fornuftig å bruke litt mer tid (dager eller kanskje uker om mulig) for å kunne granske hvorvidt den angjeldende substans virkelig har en såkalt positiv risiko-versus-kostnad-nytte-verdi, slik at mulige unødvendige kortsiktige og/eller langsiktige skadevirkninger kan minimaliseres eller helt unngås.
Kommunikasjon av legemiddelrisiko: styrker og svakheter
Brosjyre gir mindre antibiotikaforbruk
Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:565
Forbruket av antibiotika i allmennpraksis kan bli redusert hvis legen samtidig gir pasienten en informasjonsbrosjyre.
I en ny britisk studie med 259 tidligere friske voksne som oppsøkte lege for akutt bronkitt, fikk 47 resept på antibiotika og ble oppfordret til å bruke den. De øvrige 212 pasientene ble vurdert av legen til ikke å trenge antibiotika, men de fikk likevel en resept som de kunne benytte dersom de ble verre. Halvparten av disse, 106 pasienter, fikk i tillegg en informasjonsbrosjyre (1).
Forbruket av antibiotika hos pasientene som fikk muntlig og skriftlig informasjon var en firedel lavere enn hos dem som kun fikk muntlig informasjon (49 versus 63; p = 0,04). Forfatterne mener det er trygt og effektivt at legene deler sin usikkerhet med pasientene.
(Anm: P = 0,04; signifikanssansynlighet; et mål for sikkerheten i konklusjonen; en p-verdi på 0,04 vil si at det er 96 % (1 - 0,04 = 0,96) sjanse for at funnet er reelt; p-verdier kan enkelt beregnes ved f.eks. bruk av et egnet dataprogram for statistisk analyse; f.eks. Sigmastat.) (Se: Hvordan lese/fortolke studieresultater (statistiske resultater.)
Vurdering av Risiko-versus-kostnad-nytte-verdi (risiko versus nytteverdi)
Dersom den enkelte lege kun formidler en muntlig legemiddelinformasjon, vil den enkelte pasient ofte ikke på en uavhengig og uhildet måte være i stand til selv å kunne vurdere hvorvidt et legemiddel bør inntas eller ikke: De fleste vil sannsynligvis følge legens råd selv om dette ikke nødvendigvis er tilrådelig.
Dersom all legemiddelinformasjon gjøres åpent tilgjengelig via internett, slik at både publikum og helsepersonell til enhver tid har tilgang til en komplett ajourført oversikt over risiko-versus-kostnad-nytte-verdi for alle tilgjengelige legemidler og behandlinger som tilbys innen helsevesenet, ville dette kunne hjelpe pasienter og helsepersonell til å kunne foreta et riktig valg.
Det bør ikke fortsette å være slik at legemiddelinformasjon er forbeholdt muntlige samtaler mellom den enkelte lege og legemiddelfirmaenes legemiddelkonsulenter, hvor den enkelte leges og legemiddelfirmaets interesser ofte går foran pasientsikkerhet.
De fleste legemidler, som allmennpraktiserende leger forskriver i Norge, er forskrevet til et hundretusentall (ofte millioner) pasienter på verdensbasis, dvs. det foreligger allerede en detaljert skriftlig informasjon som dokumenterer mulig bivirkningsprofil.
Ingen forbrukere burde kjøpe en bruktbil uten at det settes opp en skriftlig avtale, slik bør det også være for legemidler som ifølge vitenskapelig forskning skader og tar livet av omtrent 6 ganger flere enn i trafikken (jf. bivirkninger og antall), hvor unødvendige bivirkninger koster samfunnet langt mer enn det legemidlene koster i innkjøp.
Dersom en informasjonsbrosjyre, som tidligere nevnt, kunne redusere legemiddelforbruket med 25 %, indikerer dette at samfunnet mulig kunne spare flere milliarder kroner årlig på et så enkelt tiltak som å formidle en skriftlig løpende oppdatert legemiddelinformasjon som er lik for alle pasienter.
Hvordan sjekke legens opplyste risiko-versus-kostnad-nytte-verdi?
Selv om loven stiller konkrete krav til effektivitet og sikkerhet for legemidler kan ofte ikke legemiddelkontrollen fremlegge en dokumentasjon som kan verifisere at de enkelte legemidler virkelig tilfredsstiller kravene i lovverket.
Dersom den enkelte pasient ønsker en mest mulig uavhengig informasjon om bivirkningsprofilen til et legemiddel, bør kanskje pasienter i tillegg til å lese den norske preparatomtalen (SPC) og Felleskatalogen, også sjekke den amerikanske preparatomtalen (PDR; Physicians' Desk Reference), og ikke minst inngående granske de bivirkninger som allerede er innrapportert til de nasjonale og internasjonale enheter.
Nårdet gjelder bivirkninger kan man i tillegg også sjekke hvilke legemidler som hyppig er involvert i søksmål eller gruppesøksmål, f.eks. i USA, for å finne ut av hvilke bivirkninger som antas å være farligst, dvs. gjøre den jobben som legen, legemiddelfirmaet og legemiddelkontrollen egentlig burde ha gjort.
For å kunne finne interessant legemiddelinformasjon på internett må man ofte ta rede på det "korrekte" generiske navn for det angjeldende legemiddel: Dette fordi det generiske navn, og ikke minst handelsnavn kan variere fra land til land.
Som et eksempel kan nevnes at enkelte legemiddelfirmaer og nasjonale legemiddelkontroller, som f.eks. den norske legemiddelkontrolen, "fornorsker"ofte det generiske navnet, f.eks. ved å erstatte bokstaven "x" med "k", og fjerne siste bokstav, f.eks. bokstaven "e" osv.
(Eksempel: legemidlet fluoxetine (Prozac), skrives i Norge som fluoksetin.)
Dersom man søker på både både handelsnavn og generisk navn kan man som regel finne ut hvilke navn som brukes i de ulike land.
Det er også mulig å kontakte the Uppsala Monitoring Centre (the UMC), dvs. WHO Collaborating Centre for International Drug Monitoring (the WHO Drug Dictionary) for opplysninger om de offisielle registrerte handelsnavn og generiske navn.
WHO Drug Dictionary
Prisen for en kopi av 2006-utgaven av WHO Drug Dictionary er ifølge WHO ved Uppsala Monitoring Centre SEK 140 000, dvs. tilgangen til legemiddelnavn i praksis er forbeholdt legemiddelfirmaene. Fire ganger i året koster SEK 2 000 000.
Diverse artikler
Mangelfull samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet - Dokument nr. 3:4 (2007-2008)
riksrevisjonen.no 15.1.2008
Justis- og politidepartementet samordner i liten grad arbeidet med samfunnssikkerhet. Det er avdekket mangler når det gjelder overordnede risiko- og sårbarhetsanalyser på departementsnivå, og flere departementer oppfatter Justis- og politidepartementets samordningsansvar som uklart. – Mangelfull samordning kan føre til dårlig krisehåndtering, sier riksrevisor Jørgen Kosmo. (...)
Undersøkelsen viser at fem av ni undersøkte departementer ikke har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse for hele departementsområdet. Justis- og politidepartementet følger ikke godt nok opp tilsynet med departementene og hvordan samfunnssikkerhetsarbeidet prioriteres i departementenes styringsdialog med underlagte etater. – Flere departementer ser dessuten Justis- og politidepartementets samordningsansvar som uklart, og er usikre på når deres samordningsrolle vil inntre, sier Kosmo. (...)
Websidene er designet og tilrettelagt av Hein Tore Tønnesen © 2009